Min påstand: Mange ledere er institusjonaliserte

En av mine favorittfilmer er Frihetens regn. I filmen snakker de om hvordan langtids-fanger blir institusjonalisert, og mister evnen til å tenkte utenfor de faste reglene og systemene.  Den scenen har fått meg til å reflektere over paralleller i arbeidslivet, og spesielt lederrollen. 

De siste to årene har jeg dykket inn i mange norske selskaper og snakket med utallige ledere. Jeg har også lest en masse forskningsrapporter for å prøve å forstå det store bildet på hvilke utfordringer vi står ovenfor i arbeidslivet. 

Uansett bransje er historien ofte den samme: høyt arbeidspress,, stramme tidsfrister, omorganiseringer og evigvarende back-to-back møter hver eneste dag. Mange ledere sliter med en  følelse av at man ALLTID er på. 

Ledere deler åpent hvordan de har vært så opptatt av daglige operasjoner at de knapt har hatt tid til å tenke langsiktig.

 Jeg får høre utsagn, som at "alle disse møtene er bare sånn det er her hos oss,  det er det ikke noe vi får gjort noe med".   En leder sa til meg: Jeg prøver bare å henge i stroppen og gjøre det som kreves av meg, men jeg har ikke kapasitet til noe annet. 

Hva er effektene av å alltid være på? 

Når nervesystemet alltid er GO mode, så vil det være ulike kortsiktige og langsiktige bivirkninger. 

På kort sikt kan det bety dårligere søvn, problemer med å koble av, og  manglende energi i hverdagen.  Noen føler også på humørsvinginger og  en følelse av tomhet, eller tap av mening. Det vil også kunne påvirke kollegaene man jobber sammen med. 

På lang sikt kan dette føre til at bedrifter får dårligere innovasjonsevne og konkurransekraft, høyere sykemeldinger og høyere turnover. Men hva er de virkelig store konsekvensene av dette? Hva betyr det for familier og samfunn hvis vi har mammaer og pappaer som egentlig bare eksisterer og er høystress modus store deler av uken? 

Det store spørsmålet er om det er mulig å komme seg ut av systemet, og jobbe på en mer regenerativ måte som tar vare på både kropp, hode og sjel, og som også vil skape bedre prestasjoner? 

Jeg ble gjort obs på et fenomen som kalles "The Ripple Effect", som refererer til en situasjon der en handling eller endring sprer seg gradvis gjennom et system, og skaper en serie av påfølgende hendelser eller forandringer. For eksempel, en positiv endring i arbeidsmiljøet kan ha en "Ripple Effect" ved å forbedre ansattes trivsel, øke produktiviteten, og til slutt, styrke selskapets samlede suksess. På samme måte kan en negativ handling eller hendelse også føre til uønskede konsekvenser som sprer seg gjennom et system. 

Min påstand: Hvis vi virkelig ønsker innovasjon, bærekraft og fullt potensial ut av våre ansatte, må lederne være frie fra institusjonalisering, og ha en hverdag der de har mulighet til å tenke. De må ha overskudd til å være proaktive fremfor reaktive. Ved å starte en “ripple effect” så er det faktisk mulig å endre store systemer. 

Det mest motiverende av alt, er at noen HR direktører i store konsern tørr å tenke disse store tankene, og har startet arbeidet med å bryte ut av mønsteret for å skape mer bærekraftige arbeidsplasser,. Ekstra motiverende er at diskusjonene også handler om mer bærekraftige samfunn rundt arbeidsplassen. Jeg anbefaler alle å lytte mer til det Nina Bjorøy Thue i Norsk Hydro har som tanker og visjon. Hun inspirerer meg så til de grader, og viser at det er mulig å få til noe stort selv om man starter smått.